Et rom i lyset bak huset

Det begynte med et brev. Et gammeldags et, skrevet med blå kulepenn og brettet med en ro jeg sjelden ser. Jeg fant det i postkassen en tirsdag ettermiddag, mellom reklame og regninger. Brevet var fra onkel Rolf, han som alltid hadde vært litt for seg selv, bodde ute på landet i et lite hus med grønne karmer og en rød postkasse som flasset https://norge-casino.com/. Han skrev at han hadde begynt å rydde på loftet, og funnet noe han ville vise meg. Det var egentlig alt – ingen forklaring, ingen dramatikk, bare en invitasjon i vanlig Rolf-stil. Jeg satte meg i bilen samme helg.

Rolf var i overraskende godt humør da jeg kom. Vi drakk kaffe i det som engang var stua, men nå mer lignet et bibliotek blandet med verksted. Han hadde samlet på alt fra gamle filmruller til urverk og postkort. På bordet lå en åpen bærbar PC, og jeg så i forbifarten at nettleseren var åpen på norge-casino.com. Jeg lo og spurte om han hadde begynt å spille. Han svarte at det ikke var så mye spillingen, men mer det sosiale – nettpokerrommene hadde blitt et sted å møte gamle kjente fra hele Skandinavia. «Det er litt som en kafé,» sa han. «Bare uten oppvask.»

Det føltes både rart og fint. Rolf, som alltid hadde vært den som sa nei til TV, som aldri hadde mobil, hadde nå funnet fellesskap i en digital kortstokk. På norge-casino.com hadde han funnet en turnering der nordmenn, svensker og dansker møttes ukentlig. De snakket vær og politikk i chatten mellom hendene. Og det fikk meg til å tenke på hvor grenseløs kontakt har blitt. Selv de mest tilbaketrukne kan plutselig være midt i samtalene, bare med noen tastetrykk. Og kanskje er det ikke så rart at nettpoker har blitt så populært i Norden – det er strukturert, rolig og krever konsentrasjon. Litt som langsomme samtaler rundt et gammelt bord.

Loftet til Rolf var et kapittel for seg. Han hadde spart på ting ingen andre ville beholdt – brev fra folk han nesten ikke kjente, knuste klokker, gamle filmruller uten lyd. Vi satt lenge på gulvet der oppe og åpnet esker. I én fant vi en mappe med gamle skoleaviser fra 70-tallet. I en annen – små steiner fra ulike fjell han hadde besøkt som ung. Rolf pekte på en flat, blågrå stein og sa: «Denne fant jeg på Dovrefjell da jeg var seksten. Jeg glemte aldri hvordan vinden lå over landskapet den dagen.»

Historiene rant ut av ham, langsomme og lette. Han fortalte om et svensk fjellkurs han tok i 1978, der han ble sittende fast i et telt med to andre under en storm i fire døgn. Han lærte å spille kort der. Ikke for å vinne, men for å holde hjernen våken. «Kanskje det er derfor jeg liker nettpoker nå,» sa han, og lo. «Det minner meg om da jeg ikke ante hvordan det ville gå, men likevel kunne gjøre noe med hendene.»

Ute var lyset gyllent, og skyggen av huset falt skrått over hagen. Vi bestemte oss for å gå en liten tur. Stien bak huset hans førte gjennom en eng som akkurat hadde begynt å grønnes. Fuglene var tilbake, og Rolf kunne navnet på hver eneste en. Han lærte dem av faren sin, sa han. En av fuglene – en linerle – hadde fast plass i et gammelt eiketre og kom tilbake hvert år. «Den er mer trofast enn mange mennesker,» sa han, og klappet meg lett på skulderen.

Vi snakket om alder, om hva man bærer med seg, og hva man etterlater. Rolf sa han aldri hadde forstått verdien av å rydde før han ble eldre. At ting han hadde holdt på for seg selv plutselig fikk betydning når han delte dem. Jeg tenkte på hvordan noen samtaler bare kan finne sted etter femti år med stillhet. Og at det finnes en slags egen skjønnhet i å åpne gamle esker sammen.

Før jeg dro, ba han meg om å ta med noen gamle VHS-kassetter. «Kanskje du finner noe du kan bruke i arbeidet ditt,» sa han. Jeg tok dem, og vi lo begge da han insisterte på å skrive ned hvordan jeg kunne digitalisere dem. På en gul lapp, selvfølgelig. Idet jeg skulle gå, så jeg at han hadde PC-en åpen igjen. Norge-casino.com blinket svakt på skjermen. Han vinket mens han lente seg tilbake i stolen: «Husk å ikke spille for å vinne. Spill for å tenke.»